Gassifisering innebærer å varme opp et brensel uten å tilføre tilstrekkelig oksygen for fullstendig forbrenning, og man vil få en energirik gass (syntesegass) som senere kan benyttes til energiformål. Gassifisering er en teknologi som fikk et kraftig oppsving under oljekrisa på 70-tallet. Den store pådriveren for dette var å benytte kullreserver til dieselproduksjon^.  Den energirike gassen fra gassifisering, kan omdannes til syntetisk diesel gjennom en såkalt Fischer- Tropsch prosess. Syntetisk diesel er et likeverdig alternativ til vanlig petroleumsdiesel.

Virkemåte

Når biomasse varmes opp frigis flyktige bestanddeler, og man får dannet kull og en syntesegass. Delvis forbrenning vil så forekomme når oksygen reagerer med karbonet og danner CO₂ og CO. Dette gir også varme til senere gassifiseringsprosesser. Gassifiseringen foregår i temperaturområdet 800–1100 °C og gassen som dannes er hovedsakelig CO, CO₂, H₂O, H₂, CH₄ og andre hydrokarboner, avhengig av brenselsammensetning og oksidant.
En rekke ulike reaksjoner forekommer i gassifiseringsprosessen, hvor de viktigste fra gassifisering av biomasse er;

Reaksjon (ΔH, kJ/mol)

C + H₂O → CO + H₂ (+131)

C + CO₂ → 2CO (+172)

C + 2H₂ → CH₄ (-75)

Det er aktuelt å tilføre fire oksidanter i prosessen; luft, damp, CO₂ og oksygen, hvor alle gir ulikt resultat med tanke på gassammensetning, brennverdi etc. Ved å benytte oksygen som oksidant får man en gass med nedre brennverdi 10-18 MJ/Nm3, men ren oksygen er kostbart og vil som regel være et uaktuelt alternativ. Ettersom vanndamp inneholder en del hydrogenatomer, vil dette som oksidant føre til en større metanandel. Hvis syntesegassen skal omdannes til syntetisk biodiesel gjennom en såkalt Fischer- Tropsch reaktor, er det ønskelig med en lav metanandel ettersom det er hydrogen og CO som er de ønskede bestanddelene i syntesegassen.